psykisk

Den indre kampen


Noe av det jeg synes er verst å skrive om og tenke på er hvordan jeg hadde det mentalt etter hjerteinfarktet. Den delen som ikke var like lett å se utenfra og som jeg prøvde å skjule så godt jeg kunne. Jeg levde ett lite dobbelt liv på en måte. Jeg har gruet meg veldig til å skrive om det, åpne seg selv såpass, men samtidig føler jeg at det er viktig. Det er ikke alltid bare bare psykisk å oppleve en så alvorlig sykdom på kroppen, og det er langt fra unormalt å ikke ha det helt fint psykisk etter en slik opplevelse. Så here it goes.


Jeg har skrevet om selve infarktet og den fysiske forandringen i kroppen, men ikke skikkelig om den psykiske, den vanskligste som satt igjen lenge etter at kroppen var blitt fin igjen. For selv om jeg fikk en 4 cm lang stent i hjertet, gode medisiner som ga fine verdier, sluttet å røyke og gjorde alt for å legge de fysiske forholdene til rette for ett langt og fint liv, var det mye som ikke lå til rette for det i hode. Ting jeg holdt for meg selv for å prøve å virke som en sterk person som hadde kontroll på alt nå etter denne smellen. men sannheten var vell en helt annen. Lange netter uten søvn i frykt for å ikke våkne, frykten for å være alene, angsten for at nå går alt til helvette, frykten for hvordan det skulle gå for forloveden min Kristina og hunden vår Tussi.


Natt til mandag 5. juni 2017 ble det lite søvn og mye tanker, jeg hadde fått beskjed at jeg hadde ett hjerteinfarkt og om morgenen skulle jeg få inn en stent i hjertet. Jeg var ikke fylt 36 enda og nå lå jeg her og var hjertesyk, var dette slutten? Følelsen av å ikke ha kontroll på hva som nå skulle skje var fæl. På vei ned for inngrepet fikk jeg likevel ett uventet lyspunkt i form av to personer med for store sko, fargerike klær, overdreven sminke rare hatter og klovne nese. 2 av disse fantastiske menneskene fra sykehusklovnene klarte å lure frem ett smil og ett håp da de stilte seg rakrygget opp langs veggen, viftende med norske flagg, vinket og smilte til meg. De skulle bare vist hva det gjorde med meg, og etter det fikk jeg om mulig enda mer respekt for jobben de gjør og er de evig takknemlig.


Inngrepet gikk bra og jeg fikk beroligende som heldigvis som ga meg litt søvn etterpå. Men nå begynte angst, depresjon og frykt å bygge seg opp inni meg. Jeg skulle ønske jeg da hadde fått tilbud om psykolog eller at jeg selv hadde bedt om det, men det ble ikke slik. Ikke enda. Jeg fikk beskjed av legen at om jeg ønsket å bli 40 måtte jeg gjøre store forandringer i livet, en tung beskjed å få selvsakt, og ikke en beskjed du lett kan spøke bort, noe som jeg ofte bruker som forsvarsmekanisme. Jeg sov dårlig etter alt dette, men sov mye, og usikkerheten av når jeg kunne begynne med en noelunde normal hverdag var stor. Dagene gikk og etter mye frem og tilbake ble jeg utskrevet fredagen. Mandag skulle vi reise til England, noe jeg hadde gledet meg veldig til, men som nå bare var kjempe skummelt. Men legene ga klarsignal flere ganger på at dette skulle gå greit.


Vi kom oss ned, til en begynnende hetebølge, og jeg fikk ett lite avbrekk og kom meg litt vekk fra alt følte jeg. Selv om det å nå måtte ta medisiner morgen og kveld ga en påminnelse om at jeg ikke var frisk lenger. Oppi alt følte jeg at jeg måtte berolige Kristina også, slik at hun kunne slappe mer av. Ting ble jo forandret i livene våre brått og dramatisk.

Gleden av å være på ferie i favoritt byen min Brighton hjalp jo på, men sakte men sikkert kom en mørk sky inn i hodet mitt.


Da vi kom hjem og hverdagen igjen skulle begynne begynte angsten for å sovne, jeg hadde litt smerter i brystet som de kalte stent smerter, og disse freaket meg ut. Det ble ett par turer til Haukeland for sjekk. Hentet av ambulanse hjemme som kjørte rolig avgårde da de skjønte at det var mest psykisk. Men de tok godt vare på meg og tok alt av prøver og gjorde alt for at jeg skulle bli beroliget. Og det hjalp til neste dag. Da begynte jeg igjen å bli redd for å ikke våkne igjen og det ble mindre og mindre søvn. Skulle jeg på toalettet hadde jeg døren åpen i tilfelle jeg skulle dø. Da slapp de å ødelegge toalett døren tenkte jeg. Var Kristina på jobb lot jeg alltid ytterdøren stå ulåst slik at det var lett å finne meg om det skulle gå galt. Ut gikk jeg bare når jeg viste det var mennesker rundt meg som kunne hjelpe om jeg skulle falle om. Jeg kunne få panikk av små stikninger i brystet fordi jeg var sikker på at nå var det stenten som var på vei ut. Sov jeg drømte jeg så og si alltid at jeg skulle dø. Jeg sluttet å finne glede i mye, og var sikkert ett helvette å leve med. Men Kristina holdt ut, heldigvis.


Var jeg alene hjemme så kunne jeg sitte i sofaen uten tv på og se tomt ut i rommet og få gråte byer. Ikke vet jeg hvorfor heller, de bare kom og forsvant like fort. Jeg orket ikke kontakte noen og ble vell ganske så usosial selv om jeg ikke ville være alene. 

En dag kjente jeg at det var litt ubehag i armen etter at jeg sto opp, og begynte jo veldig kjapt å tenke på hjerte, at nå kom det ett nytt. Jeg fikk samme følelse som da jeg hadde hjerteinfarktet og fikk igrunn ganske så panikk men prøvde å skjule det. Nå skal det sies at jeg opplevde hjerteinfarktet som lite smertefult, og fikk akkurat samme følelse som når man har sovet litt feil. Noe jeg selvfølgelig hadde gjort denne denne gangen også. Men jeg klarte ikke roe meg med det. Jeg ringte 113 og fikk beskjed om å ta det med ro, så skulle de sende en ambulanse. Jeg forklarte at det bare var på en side, og når jeg hadde infarkt var det på begge sider og at jeg kunne gå opp til veien og vente, men det fikk jeg ikke lov til. Ambulansen kom kort tid etterpå og de ga egentlig raskt beskjed om at vi skulle gå rolig bort i ambulansen. Jeg roet meg litt siden de tok det så rolig, og tenkte at dette går fint. Ambulansen rygget opp til veien og så ser jeg ut at nabohuset blinker blått, og jeg kjenner ambulansen akslererer kraftig opp, og så kom sirenen på....

Jeg tenkte med en gang at nå dør jeg, dette blir siste turen min. Hjalp ikke at de prøvde å berolige meg i ambulansne, jeg var egentlig fast bestemt på at nå er det slutt og de vil bare få meg fort på sykehus sånn at jeg slipper å dø under transport. På Haukeland var det rett inn på akutten og masse blodprøver, medisin, ledninger overalt og mye som skjedde. Mye likt første gang. Men en ting var anderledes, blodprøvene var fine.

Legen som var på jobb tok seg god tid og henviste meg til diverse undersøkelser, som også var fine. Hun spurte meg om hvordan jeg egentlig hadde det, og da åpnet slusene seg hos meg. Godt og vondt på samme tid. Store mannen som ligger der i sengen og gråter som ett lite barn. Aldri følt meg så liten før igrunn. Men dette var ett vendepunkt, hun henviste meg til psykolog og det tok ikke lang tid før jeg fikk time. 

Samtaler med en utenforstående fagperson var gull verdt for min del. Det tok tid, men hjalp veldig. Etterhvert følte jeg meg tryggere og ble henvist til LHL klinikkene i Bergen til ett opphold på hjerterehabiliteringen på Nesttun. Følelsen av mestring kom raskt og jeg ble tryggere på hva jeg tålte. Så bestemte jeg meg for å prøve noe jeg ikke hadde gjort på alt for lenge. Gå tur, alene. Jeg tok med meg Tussi og kjørte ut til Hodnesskogen og gikk lysløypen der, seint på kvelden. Ikke ett menneske å se. Det var ganske så skummelt i starten, men frykten slapp taket mer og mer og da jeg hadde gått 5 km og var komt tilbake til bilen kom mestringsfølelsen. Og jeg, jeg sto på parkeringen og grein... men denne gangen av lykke for at jeg hadde klart noe jeg ikke hadde tenkt at kom til å skje igjen.

Etter det har jeg også gått alene på Lyderhorn. Og jeg, Kristina og Tussi har vært på Hardangervidda. Og jeg har klart meg :D


Jeg har fremdeles dager som er tunge, og kjenner av og til på dødsangst, men ikke i nærheten av slik det var før. Nå VET jeg at jeg klarer meg, og jeg har fått verktøy for å snu tanke mønster når det er på det verste. Og livsgleden er igjen tilbake. Og i sommer skal vi sykle til Brighton :)Så for min del så har veien til Brighton vært hard og tung denne gangen, men nå er den værste psykiske delen av veien over, og den tøffeste fysiske står for tur. Men jeg vet jeg kan. :)

Copyright @ All Rights Reserved