Sverre

 

Jeg er Sverre, 37 år, samboer med Kristina og jobber som hjelpepleier

i ett bofellesskap for psykisk utviklingshemmede. Sammen har vi 2

katter og en blandingshund som heter Tussi :)

 

 

 

Her er litt av min historie 

 

Jeg fikk hjerteinfarkt 5. juni 2017, 3 uker før jeg ble 36 år. Jeg hadde

ikke akkurat vært den mest aktive, og levde ikke spesielt sunt, og

røykte som en skorstein.

 

På kvelden 5. juni kjente jeg litt ubehag i skuldrene og ned mot albuene

på begge sider. Hadde hatt det flere ganger før, så tenkte ikke så mye

på det. Dette var ca 20.00 på kvelden og jeg var på jobb. Jeg ok meg en

røyk for å se om det ville gi seg, men det gjorde det ikke. Jeg tenkte

at det går nok over, og fortsatte på jobb til jeg var ferdig kl 22. Da

jeg kom hjem var det ikke blitt bedre, ikke værre heller. Jeg tok litt

smertestillende og satt meg ned og såg på TV sammen med samboeren min,

kl 00.00 tenkte jeg at jeg får vell bare sove det av meg og gikk og la

meg, da ble det litt værre men ikke noe alarmerende Jobber selv i

helsevesenet og tenkte ikke tanken at det var hjertet. Samboeren min ba

meg ta turen til legevakten slik at jeg i det minste kunne få noe

smertestillende. Dette gjor jeg litt motvillig, og før jeg gikk inn tok

jeg meg ett par sigaretter, dette kunne jo ta sin tid.

 

Men det gjor det ikke, da jeg kom inn tok det maks 5 minutt før jeg ble

ropt opp, inn på undersøkelsesrom og fikk tatt litt prøver og EKG. Er

egentlig litt usikker på hva som skjedde når etter dette. Legen ga

beskjed at de mistenkte hjerteinfarkt og ambulansen var på vei. Jeg fikk

morfin og nitroglycerin enten på legevakten eller i ambulansen, tok

ikke lange tiden fra legen hadde sakt dette til jeg lå på båren og ble

fraktet ut i ambulansen og kjørt med blålys opp til Haukeland. Etter en

liten stund kom legen og tok nye prøver og mer medisiner før de kunne

konstatere at det var ett hjerteinfarkt. Tror aldri jeg har vært mer

redd noen gang enn jeg var da. Morgenen etter var det ned for å få

stent, og humøret var ikke akkurat på topp. Mange tanker og spørsmål for

gjennom hodet. Ett lite lysglimt på vei ned var to sykehusklovner som

sto og sang og vinket til meg når jeg ble trillet forbi, de to kommer

jeg aldri til å glemme. :) Stentingen gikk veldig bra og etter en uke

ble jeg skrevet ut,

 

Etter å ha spurt hver eneste lege jeg traff om det var trygt for meg å

reise på ferie, reiste vi til England litt motvillig. Vi bodde i

Brighton og vi fikk med oss målgangen til sykkel løpet London to

Brighton. Dette var noe jeg skulle ønske jeg kunne delta på, men akkurat

da virket det veldig fjernt.

 

Tur til toppen av Lyderhorn sammen med Tussi og Terje mens vi var på hjerterehabiliteringen til LHLKlinikkene Bergen

 

 

I 2018 søkte jeg plass på hjerterehabiliteringen på LHL klinikkene

Bergen, de hadde heldigvis plass og i slutten av april møtte jeg opp

klar som bare det. Motivert til forandring og fått sjokket litt på

avstand. Røyken var også stumpet for godt.

 

Her ble vi tatt godt imot og fikk mye undervisning og oppfølging og

trening. Jeg kjente ganske raskt at kroppen tålte mye mer enn jeg hadde

trodd, og ble mer og mer sikker på meg selv. Da begynte drømmen om å

delta i London to Brighton igjen for fult å våkne til igjen. Jeg ble

kjent med flere flotte folk, og av disse var en av dem Terje, som også

blir med til England i år for å sykle :)

 

Så nå er datoen satt, påmelding levert, og motivasjonen på topp. Så nå

er det fokus på treningen før vi viser alle, og iallefall oss selv, hva

vi er gode for.

 

 

 

Tusen takk til LHL som hjalp oss på veien, nå er det vår tur til å gi litt tilbake :)

Copyright @ All Rights Reserved